Medisin og kirurgi
uten bruk av blod
Voksende etterspørsel

Blodoverføring
En behandlingsform det lenge har vært strid om

«Hvis røde blodceller hadde vært et nytt legemiddel i dag, ville det ha vært svært vanskelig å få det godkjent.» — Dr. Jeffrey McCullough.

VINTEREN 1667 ble en voldelig, sinnssyk mann ved navn Antoine Mauroy brakt til Jean-Baptiste Denis, en framstående lege hos den franske kongen Ludvig XIV. Denis hadde den ideelle «kuren» for Mauroys sinnssykdom — overføring av kalveblod, som han mente ville ha en beroligende virkning på pasienten. Men det gikk ikke så bra for Mauroy. Etter at han hadde fått sin andre blodoverføring, ble han riktignok bedre. Men snart ble han igjen grepet av vanvidd, og kort tid etter var han død.

Det ble senere fastslått at Mauroy i virkeligheten døde av arsenikkforgiftning, men Denis’ eksperimenter med dyreblod vakte likevel sterk strid i Frankrike. I 1670 endte det med at denne framgangsmåten ble forbudt. Med tiden innførte det engelske parlamentet og også paven den samme forordningen. Blodoverføring sank hen i glemsel de neste 150 årene.

Tidlige faremomenter

På 1800-tallet ble blodoverføring aktuelt på nytt. I spissen for denne utviklingen stod en britisk fødselslege ved navn James Blundell. Med sine forbedrede teknikker og avanserte instrumenter — og sin overbevisning om at man utelukkende burde bruke menneskeblod — brakte han blodoverføring tilbake i rampelyset.

Men i 1873 gjorde den polske legen F. Gesellius en skremmende oppdagelse som la en demper på den nye interessen for blodoverføring: Over halvparten av de overføringene som var blitt foretatt, hadde endt med døden. Da framstående leger ble kjent med tallenes tale, begynte de å fordømme denne behandlingsformen. Blodoverføringens popularitet dalte nok en gang.

I 1878 hadde den franske legen Georges Hayem klart å utvikle en saltoppløsning, som han hevdet kunne tjene som en erstatning for blod. I motsetning til blod hadde saltoppløsningen ingen bivirkninger, den levret seg ikke, og den var lett å transportere. Forståelig nok fikk Hayems saltoppløsning stor utbredelse. Men snart begynte mange på nytt å foretrekke blod. Hvorfor det?

I år 1900 oppdaget den østerrikske patologen Karl Landsteiner at det finnes forskjellige blodtyper, og han fant at én blodtype ikke alltid er forlikelig med en annen. Det var ikke rart at så mange blodoverføringer tidligere hadde endt med tragedie! Nå kunne man forandre på dette, ved ganske enkelt å påse at giverens blodtype var forlikelig med mottakerens. Med denne kunnskapen fikk leger ny tiltro til blodoverføring — akkurat i tide til den første verdenskrig.

		Under den annen verdenskrig økte etterspørselen etter blod
U.S. National Archives photos

Blodoverføring og krig

Under den første verdenskrig ble det vanlig å gi blod til sårede soldater. Blod levrer seg som kjent raskt, og tidligere ville det ha vært bortimot umulig å transportere blodet til slagmarken. Men i begynnelsen av 1900-tallet foretok dr. Richard Lewisohn ved sykehuset Mount Sinai i New York vellykkede eksperimenter med et antikoagulasjonsmiddel som kalles natriumsitrat. Enkelte leger så på dette spennende gjennombruddet som et mirakel. «Det var nesten som om noen hadde fått solen til å stå stille,» skrev dr. Bertram M. Bernheim, en framstående lege på den tiden.

Under den annen verdenskrig økte etterspørselen etter blod. Overalt kunne man se plakater med slike slagord som «Gi blod nå», «Blodet ditt kan redde ham», og «Han gav sitt blod. Vil du gi ditt?» Oppfordringen til å gi blod møtte stor respons. I løpet av den annen verdenskrig ble det gitt omkring 13 millioner enheter i USA. I London ble det tappet og distribuert anslagsvis 260 000 liter blod. Men det var ikke til å komme bort fra at blodoverføring medførte en rekke helsefarer, slik erfaringene snart viste.

Sykdommer som kan overføres via blod

Etter den annen verdenskrig ble det gjort store framskritt innen legevitenskapen, og dermed ble det mulig å utføre operasjoner som man tidligere ikke hadde kunnet forestille seg. Som følge av det oppstod det en egen næringsgren med en omsetning på mange milliarder kroner i året som forsynte leger med blod, slik at de kunne gi de blodoverføringene som de begynte å betrakte som rutinemessig behandling under operasjoner.

Men snart begynte mange å bekymre seg for sykdommer som kan overføres via blod. Under Koreakrigen viste det seg for eksempel at nesten 22 prosent av dem som fikk blodoverføring, pådrog seg hepatitt — et prosenttall som var nærmere tre ganger så høyt som under den annen verdenskrig. I 1970-årene anslo det amerikanske senter for sykdomskontroll at det hvert år var 3500 mennesker som døde av hepatitt som de hadde pådratt seg gjennom blodoverføring. Andre mente at tallet var ti ganger så høyt.

Etter hvert som det ble gjennomført bedre testing og nøyere utvelgelse av blodgivere, ble det færre tilfeller av hepatitt B-smitte. Men så dukket det opp en ny og enkelte ganger dødelig art av viruset — hepatitt C — som skapte store problemer. Man regner med at fire millioner amerikanere ble smittet av dette viruset, og at flere hundre tusen av dem fikk det gjennom en blodoverføring. Grundig testing har riktignok redusert utbredelsen av hepatitt C etter hvert. Men noen frykter at det skal dukke opp nye farer, som man ikke blir oppmerksom på før det er for sent.

En annen skandale: hiv-infisert blod

I 1980-årene ble det oppdaget at blod kan være infisert av hiv, det viruset som fører til aids. Representanter for blodbankene mislikte til å begynne med tanken på at blodet deres kunne være infisert. I den første tiden var mange av dem skeptiske til hiv-trusselen. Ifølge dr. Bruce Evatt «var det som om noen hadde kommet inn fra ørkenen og sagt: ’Jeg har sett et utenomjordisk vesen.’ De hørte det, men de trodde det rett og slett ikke».

Land etter land har ikke desto mindre opplevd skandaler i forbindelse med hiv-infisert blod. Det anslås at mellom 6000 og 8000 personer i Frankrike ble smittet av hiv gjennom blodoverføringer som ble gitt mellom 1982 og 1985. Man regner med at blodoverføringer er skyld i 10 prosent av alle tilfeller av hiv-smitte i Afrika og 40 prosent av alle aids-tilfeller i Pakistan. På grunn av forbedret testing er det nå sjelden at noen i industrilandene pådrar seg hiv-smitte gjennom en blodoverføring. Men slik smitteoverføring er fortsatt et problem i utviklingsland som ikke gjennomfører testing.

Forståelig nok har det i de senere årene vært økende interesse for medisin og kirurgi uten bruk av blod. Men er dette et trygt alternativ? Den neste artikkelen besvarer dette spørsmålet.